Og der ble jeg endelig litt mer optimistisk igjen 🙂
Vi gikk en bane med alle hoppene relativt høyt og de gangene hun rev – så var det utelukkende fordi jeg forstyrret henne!! Artig. Det lønner seg å tenke gjennom hva man gjør og hvorfor – og ikke minst så lønner det seg å legge ett grundig fundament (både på metode, teknikk og musklatur).
Det var en teknisk bane vi gikk med mange artige momenter, og vi klarte de fleste bra. Bortsett fra det å krysse bak da!!! Jeg må redusere armbruken min, hun klarer utmerket å følge meg når jeg "bare" fører med kroppen og føttene mine….
Så bra at Zille er i farta igjen! Eller i høyden, blir det vel 😉 Når ser vi dere i konkurranse igjen?
SÅÅÅÅÅ deilig!!!!
Heia Zille 😀