På tur nesten helt opp på Galdhøpiggen !

Denne helgen var vi på tur med jobben (Atea) til Lom hvor målet var å få satt en verdensrekord med flest mulig folk på Galdhøpiggen samtidig. Verdensrekorden ble satt den – men uten meg …

Vi var 1300 kollegaer m var på tur sammen og løsningen på innkvartering for denne gjengen var noen små lavvoer med plass til 400 personer pr lavvo. Selv fikk jeg sove i en campinghytte og det er jeg veldig glad for. De som sov i lavvoene hadde det trangt! Vi tok vel beslag på hele campingplassen i Lom og jeg må si at jeg er imponert over hvor godt opplegget var. Tror nok store deler av Lom var engasjert i dette.

Lørdagen startet tidlig med busstur opp til Juvashytta. Den ligger på 1841 meter over havet og er utgangspunktet for turen over breen opp til Galdhøpiggen. Ved bussene fikk vi god innføring på sikkerhet for brevandringen, fikk på oss seletøyet og tuslet avgårde. Den første delen av turen tar en time og går over stein. Bare stein. Dette er permafrostens rike ja! Det var ingen muligheter for å nyte natur og utsikt siden vi måtte se ned hele tiden for å sikre oss at vi satte føttene trygt ned.

Ut på tur – aldri sur 🙂

Det var surt, en del vind og sludd så jeg var glad jeg hadde kledd meg skikkelig. Så jeg var varm og god mens vi gikk men det ble fort kaldt når vi måtte stå i ro en stund.

Vel fremme ved brekanten ble den en del venting, det tar jo unektelig litt tid å få organsisert og bundet opp en gjeng på 500 mennesker i passende taulag! Resten av kollegaene våre gikk via Spiterstulen. Mens vi stod og ventet fikk jeg tatt noen bilder og studert naturen rundt meg!

…og så ser jeg den! Moreneryggen på andre siden av breen! Piggeurdi heter den!! Jeg studerer den og tenker at de kan da ikke være så tussete at de mener at vi skal gå på den…

Og da er det den ene breføreren vår peker og sier «se bak Piggeurdi, der inne i skyen, der ligger selve Galdhøpiggen» …oi …

Jeg har bare «litt» høydeskrekk, jeg går ikke engang opp på taket på mitt eget lave en-etasjes hus 😦

Jaja, det var bare å sette igang den mentale prosessen for å overvinne teite tanker. På med tauet og vi startet vandringen over breen og det var en artig opplevelse 🙂 Og jadda – det var sprekker der 🙂 Heldigvis så var de ikke så brede men de var dype! En kjekk opplevelse å få med seg. Vi merket at vi var høyt oppe, luften var merkbart mye tynnere enn hva vi er vant til og jeg pustet veldig 🙂

Og så kom vi fram til Piggeurdi! Den var bratt !!!! Og den lignet en maurtue! Det krydde av folk der og alle skulle opp samtidig og det var SMALT og ingen mulighet til selv velge hvor man ville gå. Det var jo folk overalt jo !!!! I tillegg begynte det å sne og de allerede glatte morenesteinene ble enda glattere ! Og på det smaleste rett nedenfor den piggen dere ser omtrent midt på bildet låste det seg fullstendig for meg. Tårene rant og jeg skalv som ett aspeløv og var oppriktig redd 😦 2250 meter over havet kom jeg ! Jaja, det er en fjellvettsregel som sier at det er en ingen skam å snu så jeg snudde!! Anropte en fjellfører som var søt og hjalp meg ned og der stod det 2 kolleager som også hadde møtt veggen bokstavelig talt. Dritsurt!!! Jeg som så inderlig ville opp på toppen! Jeg vil gjerne prøve igjen, men da skal det være mye færre folk og jeg vil opp en tørr dag.

Helt nede på kanten av Piggeurdi mens vi gjorde oss klar til å komme oss over breen igjen.

Dumme dumme moreneryggen !!

Vel nede ved Juvashytta ble jeg skikkelig dårlig. Kvalm, frøs noe helt avsindig og ble ufattelig trett. Jeg slet med å bevare verdigheten til jeg kom meg på hytten og der stupte jeg ned i soveposen min. Fullt påkledd, i ull, og frøs grundig! Men det gikk heldigvis over til slutt. Kan det ha vært ett snev av høydesyke jeg fikk mon tro?

Eskil som jeg kjørte sammen med kom og spurte om vi skulle kjøre hjem på kvelden og jeg var ikke vanskelig å overtale. Så jeg kom hjem hit kl 3 natt til søndag og det var deilig å komme ned til 16 varmegrader. Jeg er ikke klar for vinter på mange måneder enda!

Liz og Mie var ikke med på turen og det er jeg glad for. Det er ikke ett hundevennlig turterreng.

Jeg skal opp igjen! Jeg skal!! Men tør jeg når det kommer til stykket? 🙂

7 kommentarer om “På tur nesten helt opp på Galdhøpiggen !

  1. Jeg forstår deg så inderlig godt!!
    Det er mange andre som har møtt veggen der.
    Hadde antagelig gjort det samme selv, for jeg har mega høydeskrekk!
    Men jeg har tro på at du kommer til å klare det en gang.
    Tror også at med litt mindre mennesker og litt mer plass er det «lettere» å klare det.

    Flotte bilder har du også tatt 🙂

    1. Hvem andre? Er det vanlig at man møter veggen der på den piggen? PHUH – det var godt å høre 🙂
      Blir du med?

  2. Føler med deg Nina,har nemlig vært på sank der,og du aner ikke følelsen av å se hunden forsvinne i terrenget,for du vet aldri om de kommer på bresprekker….så i helt ukjent terreng ble langlina satt på 🙂 Du kommer deg nok helt opp…en vakker dag 😉

    1. Ja det må være en vakker dag tror jeg for at jeg skal komme meg opp 🙂
      Om det er mulig å få montert klatretau eller gjerde der på moreneryggene?

  3. Klatretau eller noe å tviholde på er definitivt tingen! Skjønner godt du ville ned til flere varmegrader igjen 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s