Livet har sine sider

På treningen i går kveld så ble jeg nesten litt trist. Jeg stod og så på ett par Papilloner når de ble trent – og jeg ble trist av å se på. De er så vidunderlige å jobbe med, og jeg stod der og hadde så inderlig lyst til å trene med Viva og Zille. Jeg savner virkelig det å jobbe med dem. Men; de to vakre jentene mine har ikke helse til det. Det er trist. Huff. Tja ja. Jeg vet at jeg har tatt den riktige beslutningen med å pensjonere/sykemelde dem… men…. Og jeg har så inderlig lyst til å jobbe med en Papillon, men jeg vil ikke ha en hund til. Så jeg må nok pent vente.

Liz fikk sin dose med agility-trening i går:

• Felt; nå tar vi alle tre hindrene uten bånd. Jeg fikk god hjelp av GretheL, hun passet på leken. Jeg forlanger en stå på feltet og når Liz stod så la Grethe leken på bakken. Det fungerte veldig bra. Den ene gangen på mønet så gav Liz oss en god latter. Hun stoppet først på bakken, så mitt skryt uteble og Grethe la ikke leken ned. Liz så på meg, så på Grethe og rygget pent tilbake til feltet og plasserte seg i en nydelig 2på/2av 🙂
• 50 cm slalåm. Jeg var litt spent på om Liz ville klare den, hun har aldri prøvd den tidligere. Så jeg lot henne ta den med bånd på først, og etterpå så tok hun den pent alene. Hun hadde god fart gjennom.
• Fremadsending; det gikk ikke!! Jeg hadde leken i lommen og ikke snakk om hun ville løpe fra meg.
• I tillegg så jobbet vi med diverse svinger.

Alt i alt en god trening – igjen.

Nå er jeg forresten så lysten på å konkurrere igjen at jeg har drømt om agilitykonkurranser de siste nettene 🙂 Men jeg SKAL vente. Vi tar en liten snikdebut midt i september på klubbkonkurransen vår, og så venter jeg med å debutere til nyåret. Det er enda mye vi trenger å jobbe med før jeg føler at vi er klare + at jeg ikke vil starte med Liz på glatte underlag enda.