Ta det rolig på trening liksom…

jooo – det er lov å prøve; men udyret Liz var slett ikke enig. Hildrande du for en fart og ultraglede hun viste over å endelig få trene igjen 🙂 Skikkelig artig for oss begge. Hun durte på det beste hun klarte, så alle mine planer om en rolig trening måtte jeg se langt etter. Lot henne trene mindre istedenfor…

Vi startet med en fartsbue, og damen lå som en engel på start. Kunne gå tre hinder inn i banen og kalle henne inn. Flinke jenten det. Hun hadde litt riv men det var på grunn av at hun hadde det så inn i hampen travelt.

Neste kombinasjon var med hjul – hopp – slalåm; alt i en lett bue med lett venstresving inn i slalåmen. Nydelig. Tok den med både høyre og venstre føring og gradvis økt avstand både sideveis og med meg liggende bak. Fikk også sneket inn ett bakkryss ved hoppet. Den siste gangen hadde ble jeg oppriktig skikkelig stolt av henne, hun har ett hindersug av en annen verden mot slalåmen og hun henter inngangen med den største sikkerhet. Deilig.

Den siste kombinasjonen var en bane, og den fikk vi bra til første gangen. Men – så skjedde det som så ofte skjer med Liz og meg: Går jeg den samme føringsbanen en gang til så mister hun all fremdrift. Hun er en tenkende hund som ivrer etter at alt skal bli riktig, og det er tydelig at går vi inn og jobber en føringsbane en gang til så må det være noe hun ikke har fått med seg… Jaja, hun blir vel repitisjonssikker etterhvert hun også.

Viva og Zille måtte vente i bilen, men vi hadde alle sammen en deilig tur i skogen før trening 🙂